Støle smil og spreke nerver

I denne ukens bloggoppgave har det vært mange oppgaver å velge mellom. Jeg valgte oppgave 4 side 235 i norskboken Panorama. Oppgaven lyder som følgende: "Reportasjeøvelse: Skriv noen linjer der du forsøker å fange stemningen på et sted og i en situasjon." Så nå skal jeg altså prøve meg som reporter for første gang..

Jeg befinner meg i et lite rom med sprakende oransje vegger og vinrødt petroleums gulv. Rommet virker blidere enn solen, men det er fylt til randen med spente og nervøse mennesker. Smilene er på plass, men bare som en tynn maske over personenes virkelige følelser. Alle disse menneskene skal etterhvert inn den slitte døren foran meg, den lengst til høyre med en mikrofon som dørhåndtak. Innenfor denne døren sitter det tre dommere. Klare til starte eller avslutte menneskenes karrière med et par setninger.

Menneskene i rommet skal forsøke å komme inn på et høyst krevende universitet for sangere, musikere og dansere. Enkelte kommer i følge med foreldre. Den rødhårete jenta med antydning til overbitt ovenfor meg, for eksempel. Moren hennes ser ut som en kopi av jenta, bare med betydelig slappere hud. Hun minner meg faktisk aldri så lite om en sviske. Den rødhårete jenta har tilsynelatende glemt å ta på seg smilet sitt, men det har så visst ikke moren. Smilet til moren dekker ansiktet fra øret til øre, og man kan se tannkjøttet hennes. Jeg begynner å lure på hvem av disse to som virkelig vil være her. Den rødhårete jenta ser skrekkslagen ut, mens moren dytter smilet sitt opp i ansiktet hennes og sier: «Dette blir gøy Angelika! Dette blir rasende morsomt! Men du er nødt til å komme inn selvfølgelig, jeg har ikke betalt 2000 kroner for ingenting». Moren ler, som om hun synes dette var av det morsomste som kunne bli sagt. Angelika stirrer ned på et ark og leppene hennes mimer arkets innhold. Flere ganger. Selve Angelika ser ut til å være et helt annet sted.

Det lukter en slags søtlig lukt her inne. Det kan nesten lukte som noen har bakt en kake. På toppen av denne tiltrekkende lukten, kommer en sur lukt av gammel og innelukket svette. Stemningen i rommet er anspent og nervøs. Jeg kjenner at jeg selv strammer omtrent alle musklene i kroppen. Rett ved siden av meg sitter en gutt kledd i helsort. Han har brune krøller som ser ut som de har fått elektrosjokk. Fra hele ham oser det energi. Han selv, virker oppriktig glad. I stedet for å la den gå til spille, bruker gutten all sin bekymring på personen ovenfor seg.

Denne karen stirrer ned i gulvet, som han så noe iøynefallende pent på den flisete, røde parketten. Han har bitt neglene sine helt ned mot huden på fingeren, men dette ser ikke ut til å stoppe vedkommende. Han fortsetter å bite seg hardt i fingeren. Den skifter til en gul-hvit farge, som raskt forandrer seg til blussende rødt.

Den slitte døren smeller plutselig i veggen med en slik fart at jeg er redd hele døren skal forsette inn i veggen bak. Jeg kvepper tilbake til virkeligheten. «Yes! Jeg gled rett inn!» utbryter jenta i døren. Jeg teller altså et ekte smil hittil. Jeg hører ikke én gratulasjon. I stedet forandrer stemningen i rommet seg til sjalusi. Smilene derimot, sitter der fortsatt stive og støle. Disse menneskene vil virkelig inn på dette studiet, enten om det er mor eller elev. Et nytt nervevrak retter på brillene og skrider innenfor døren.

Ellisiv : )