Å ødelegge en bro man selv skal over

Disse ukene jobber vi med lyrikk på skolen. Det var derfor naturlig at neste bloggoppgave skulle dreie seg om lyrikk. Denne ukens oppgave består i å finne et dikt man selv liker, publisere dette og skrive tanker rundt det. Denne oppgaven ble til en glede å gjennomføre. Jeg har nå surfet rundt på nettet på jakt etter et dikt. Jeg hadde lyst til at diktet skulle ha en betydning og si meg noe interessant. Jeg fant en hjemmeside med mange gode dikt på. Vigdis er forfatteren av denne siden og jeg synes hun har vært flink til å velge ut dikt. Diktet jeg har valgt befant seg under linken «til ettertanke».

Sand og stein

To venner gikk gjennom ørkenen. Under vandringen begynte de å argumentere om noe, og den ene vennen slo den andre i ansiktet.

Han som ble slått ble såret over dette, men uten å si et ord skrev han i sanden: ”I dag slo min beste venn meg i ansiktet”.

De fortsatte å gå til de kom til en oase. Der bestemte de seg for å ta et bad. Han som hadde blitt slått var snart nær ved å drukne, men vennen reddet ham.

Etter at han hadde kommet seg igjen skrev han på en stein: ”I dag reddet min beste venn livet mitt”.

Vennen som hadde slått og reddet sin beste venns liv spurte: ”Etter at jeg slo deg skrev du i sand, og nå skriver du på stein. Hvorfor?”

Den andre svarte: ”Når noen sårer oss skal vi skrive det i sand hvor tilgivelsens vinder kan hviske det ut. Men når noen gjør noe godt mot oss, må vi hugge det i stein hvor ingen vind noen gang kan hviske det bort”.

Man kan jo spørre seg om dette kan kalles et dikt, men i disse ukene har vi lært at lyrikk ikke lengre har så sterke retningslinjer som før. Diktene behøver ikke inneholde alle de typiske virkemidlene for å kunne kalles et dikt.

Jeg synes dette diktet inneholdt et meget interessant tema. Det sier åpenbart noe om tilgivelse. Og jeg synes det former et godt poeng også. Nemlig det å la noen få en ny sjanse. Å tilgi. Det å tilgi er etter min mening veldig viktig. Man bør forsøke å alltid huske på at ingen er perfekte og at alle kan trå feil. Dersom alle skulle vært perfekte og aldri gjort feil, ville vi ikke gledet oss over de stundene når alt er godt og riktig. Jeg tror det å dømme noen også knytter seg sterkt opp mot tilgivelsen. Ofte hvis noen har gjort noe mot deg, er man lynrask til å trekke konklusjoner om hvorfor personen gjorde som den gjorde. Men vet vi virkelig noe om dette? Jeg kan selv være veldig rask til å trekke konklusjoner utifra andres oppførsel. Jeg har imidlertid tenkt at jeg ikke lenger må være så rask til å analysere, og heller la personen som tok et steg i gal retning få tid til å tenke og senere forklare. Ofte er grunnen til at man ikke tilgir, at man er redd for at noe skal gjenta seg. Dette er jo sant. Om du slenger ut tilgivelser i hytt og pine, vil folk tilslutt gjøre som de vil mot deg. Man kan komme til å få en holdning hvor man sier «jeg kan gjøre som jeg vil mot henne, hun tilgir meg uansett hva jeg gjør». Jeg tror derfor det viktigste å gjøre dersom noen har tråkket feil, er å snakke med dem for å få dem til å forstå hva som ble galt. Hvis man bare lukker personen ute og ikke tilgir, vil personen ha vanskelig for å forbedre seg.

På denne måten kan man bidra til at feil ikke blir totalt bortkastede, men i stedet lærerike. I tillegg bør man også ta høyde for at man selv sannsynligvis en gang vil gjøre en form for feil. Hvis man ikke da har tilgitt tidligere venner som har feilet, sitter man godt i det. Da vil nok du også bli skjøvet tilside i en fart. Som en ukjent en gang så fint satt ord på det: «Den som ikke kan tilgi andre, ødelegger den broen han selv skal over.»

Ellisiv : )