Dra meg baklengs...

...inn i fuglekassen? Nja, det ville vel strengt tatt være umulig.

Ordtak. De gjør sitt beste for å vende å vri på enkle formuleringer. De kan i realiteten være litt av noen løgnhalser. Løgnhalser ja, du hørte meg. Faktisk er det generelt svært få ganger jeg bare kan snakke om solen, for at den skal dukke opp. Misforstå meg ei, det hadde ikke vært meg imot, men det er altså bare ikke sånn. «I sin mors øye er enhver bille en gaselle.» Hehe, nei stopp en halv. Mødre har da virkelig samme øyne som oss andre!

Ja, jeg har fått med meg at ordtak er gullkorn som inneholder både visdom og dypere buskaper. Likevel er de da ofte svært så opplagte? «Alt kler den smukke, men korsett kler ikke meg, sa purka.» Nei, det er da virkelig forståelig. Korsett ble aldri laget for at grisene skulle bli mer attraktive.

dra 

Ordtak gir meg den samme følelsen som den jeg får når jeg ser kjente malere håve inn penger for krusseduller mer uferdige enn de jeg presterte å komme hjem med i barnehagen. Jeg kan da også komme frem til en konklusjon om at «aldri kan være to soler på en himmel.» eller at «hvor det er solskinn - er det også skygge».

Men fargerike og morsomme, det er ordtakene. De pynter opp enhver grå setning. Ka du trur? Eller er du kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen?

Nå nærmer det seg slutten på første semester, og lærerne har satt strek for endringer på bloggen(som skal være med i vurderingen) til 1.juni. Dette er altså forklaringen på at jeg i det siste har pøst på med innlegg. Men her er altså det siste, for denne gang..

Jeg har blitt svært positivt overrasket over bloggingen. Ikke hadde jeg trodd at dette skulle bli så gøy! Jeg er jo glad i å skrive, og dette tror jeg er en av grunnene til at blogging har vært morsomt i mitt tilfelle. I tillegg til at bloggingen hadde visse rammer og oppgaver, føltes den rimlig fri. Dette gjorde at jeg kunne lufte mange absurde tanker som vanligvis forblir i hodet. Noe av det positive med at blogging foregår på internett, er at man får tilbakemeldinger! Så, takk for nå. Og kanskje etter en stund uten obligatoriske oppgaver at jeg tar pennen fatt igjen..

Ellisiv : ) 

Skolesekken min

Jeg har delvis brukt bloggingen til å prøve ut nye måter og skrive på, for å utfolde meg i forskjellige retninger. Nå hadde jeg lyst til å prøve meg på et kåseri..

Jeg har en sterk fornemmelse av at det er en eller annen form for spisende monster i skolesekken min. Det har seg nemlig slik, at hvis jeg legger noe ned i sekken, har det en tendens til enten å forsvinne, eller dukke opp måneder etter at jeg virkelig trengte det. Jeg kan også finne ting i sekken min, som jeg aldri har sett før, eller i hvert fall ikke på veldig lang tid.

Her forleden fant jeg en gammel matpakke. Det var ikke en hvilken som helst matpakke. Dette var en matpakke jeg hadde brukt lang tid på å lage. Jeg husker ikke hva matpakken inneholdt, men jeg kan garantere at det var høy kvalitet på innholdet. Denne boksen med mat var nemlig laget til den dagen vi hadde «matpakkedag» på skolen. På denne dagen skulle vi kåre den «beste» matpakken. Fordi Olga var utpekt til å velge den «beste» av godsakene, var det underforstått at matpakken måtte inneholde frukt og grønnsaker. Faktisk er jeg ganske sikker på at jeg hadde vunnet konkurransen, hadde det bare ikke vært for det gigantiske salatetende monstret som befinner seg i skolesekken.

Hva nå enn dette vesenet er, har jeg mistanker om at den eller det, har sylskarpe tenner. Det er nemlig ikke få ganger det har forsvunnet ting som er laget av metall eller stein. Ikke nok med det. Fyren er frekk også. I tillegg til at uhyret forsyner seg, er det visst ikke alltid sultent nok til å spise opp hele gjenstander. Den eller det bestemmer seg for å legge igjen halve linjaler og karakterkort. Den får det rett og slett til å se ut som jeg har knukket linjaler og revet i stykker egne karakterkort. Det er derfor ikke godt å si hva dette monstret kan finne på neste gang. Spise opp en snøballmelding kanskje? Ja, det skulle tatt seg ut..  

Veldig spesielt

Som på et hvert annet begrep, finnes det en definisjon av ordet reklame. Definisjonen på en reklame er en kunngjøring som har som endelig mål å få deg til å kjøpe, endre holdning eller agere. Og ja, reklamebransje, dere har fått meg til å løpe å kjøpe.

Ofte dukker det opp nye behov når man ser en reklame. Man kan komme til å storme til butikken for å kjøpe noe man aldri før hadde tenkt på at man engang kunne tenkt seg å ha! Når jeg ser på reklame, opplever jeg ofte at alle produktene som blir reklamert for, fremstår som høyst nødvendige å eie. Selv om produktene fremstilles som nødvendige, kan behovet for produktet først dukke opp etter jeg har sett reklamen. Produsentene forsøker å gjøre sitt produkt til noe man har ønsket seg i lang tid. I reklamepausen på et av yndlingsprogrammene mine dukker plutselig en høyst skjærende stemme opp. Den lyder: «endelig er den her! Brennende peis til din mobil!» Jeg sier bare: «Ja folkens, så endelig er den altså her. Mobilbakgrunnen som forestiller en brennende peis, som vi alle har ventet på så uendelig lenge..»

Jeg synes reklame kan være svært så komisk, og tar på ingen måte disse korte videoene på alvor. Derfor er det rart å tenke på at å lage reklamer faktisk er noens vei til månedlig lønn. Firmaene som reklamer for produkter, har også store ønsker om at deres reklame faktisk skal få kunden til å enten kjøpe, endre holdning eller agere som resultat av å ha sett en film på under et minutt. Dette må være rimelig vrient til tider.

Meg er det imidlertid aldri så lett å lure. En reklame behøver bare å inneholde en god porsjon humor, og du har meg på kroken. Jeg skal analysere en av mine «yndlingsreklamer»(ja, jeg synes reklame er god underholdning). Reklamen er en av bladet «Kamille» sine reklamer.

Denne reklamen fanger min oppmerksomhet med humor. Førsteinntrykket av reklamen er at den er morsom og fengende. Jeg følger spent med under hele reklamen, fordi den fanger oppmerksomheten min og får meg til å ville finne ut hvilket produkt dette kan være. Skuespillere utkledd som rike golfdamer reklamerer for et blad som ønsker å appellere til «folk flest». Slagordet til «Kamille» er «for folk flest.» Man kan si at bladet er for oss «dødelige», som ikke har drøssevis av penger eller sære vaner.

Reklamen går på tv og målgruppen er kvinner fra rundt 20-50 år. Første blikkfang lander på damenes klær. Stilen tilsier at de bruker mye penger på klær. Videre vandrer blikket ned mot bladet den ene damen holder. Tilslutt observerer jeg omgivelsene. Kvinnene befinner seg på en golfbane. Golf har som kjent et rykte på seg for å være en «snobbehobby».

Det at hele filmen er filmet på samme sted, mens karakterene beveger seg, gir større mulighet for å kunne observere alle detaljene i bildet. Damene har på seg fargerike klær, mens bakgrunnen kun er grønn. På denne måten settes personene i fokus. Budskapet kommer frem gjennom muntlig tale. Dette er lettere å følge med på enn masse tekst.

Vokabularet i filmen er tilpasset karakterenes roller. Her brukes ord man gjerne assosierer med snobbete mennesker. Ordbruken er overdrevet, for å tydeliggjøre virkemidlet. Argumentene som taler til bladets fordel, er på en måte snudd på hodet. I filmen er det brukt humor som hovedvirkemiddel. Replikker med ordspill og humor fester seg i hjernen.

Budskapet i denne reklamen er at Kamille er for gjennomsnittsmennesker med hverken altfor lite eller mye penger. Mennesker som har hverdagslige problemer, men heller ikke sliter med de altfor store hindringer.

Så, ka du trur? Et blad med alle dine sider?

Ellisiv : )

Dagligdagse ting som sandpapir

Forje uke hadde vi et lite gruppearbeid i norsktimene. Siden vi holder på med lyrikk, fikk vi en lyriker hver som vi skulle finne ut mer om. En halv time etter vi fikk oppgaven skulle vi ha en fremføring for klassen. Min gruppe fikk lyrikeren Olav H. Hauge.

Vi brukte altså tid på å finne ut mer om denne lyrikeren. Han viste seg å være litt annerledes enn andre lyrikere. Selv om han betegnes som en modernistisk dikter, uttaler han at han får inspirasjon i gamle kinesiske dikt. Han liker også flere internasjonale dikt, og han synes eskimoene har de beste diktene. Selv om modernistiske diktere kjennetegnes ved at de vil skape forandring, sier han altså at han får inspirasjon i gamle dikt. Han uttalte også at det å få inspirasjon var ikke hele diktet; å dikte var hardt arbeid! Olav Hauges dikt handlet ofte om dagligdagse ting, som for eksempel sandpapir. Under ser du diktet som nettopp handler om sandpapir!

Bruk ikkje sandpapir
Bruk ikkje sandpapir der ein visshøv kniv har skore
rett ikkje skifaret som bar deg frelst yver hamrane,
ta ikkje i deg ord som ein gang er sagde.
Ord er dynamitt og verkar både i djupni og høgdi,
i den sprekka dei slokan grunnvatn stiga.

Jeg har sansen for dette diktet. Jeg synes det forteller noe om at man ikke skal være redd for å si tydelig i fra. Det er tydelige og konkrete meninger som skaper forandringer. Dette tror jeg er sant. I et av mine tidligere innlegg, har jeg skrevet at mange i dag har lett for å ta seg nær av hva det skal være. Det resulterer i at mange tar seg i å si ifra tydelig, i frykt for å såre noen.

Måten vi jobbet på denne uken var grei nok, men jeg likte den ikke så veldig godt. Jeg merker når jeg skal skrive dette innlegget at mye informasjon sitter igjen, men jeg merker også at dette bare gjelder for egen lyriker. Jeg husker ikke noe særlig fra de andre fremføringene. I tillegg synes jeg det kan være morsommere å få lenger tid på slike fremføringer, sånn at jeg har mulighet til å sette meg dypere inn i stoffet og kanskje lage en mer kreativ fremføring. På grunn av den korte forberedelsestiden er kunnskapen jeg sitter igjen med ganske overfladisk. Men på en annen side, det var vel kanskje ikke meningen at vi skulle gå så dypt inn på akkurat dette temaet?

Ellisiv : )

Din historie står skrevet i stjernene..

Denne uken står vi elever fritt med tanke på bloggoppgave. Innen torsdag kan jeg altså skrive om hva jeg vil. Dette er ikke nødvendigvis så lett. Jeg tok med derfor god tid, satt meg ned og begynte å vende hjernen i jakt på ideer. Oppmerksomheten min ville ikke samarbeide, så jeg begynte derfor å holde på med alt mulig annet. Jeg fant likevel snart ut at det er nettopp her inspirasjonen er. I de frivillige og interessante gjøremålene.

Mens jeg egentlig skulle sitte i dypeste konsentrasjon for å velge ut det perfekte emne å skrive om, leste jeg nemlig denne ukens horoskop. Horoskop kategoriseres av mange som overtro og tøv. Jeg kan selv på mange områder være en kritisk person, men akkurat horoskop har det med å stemme for meg. Dersom man ser på de riktige sidene da, vel og merke. Før var jeg rask med å trekke konklusjonen; «horoskop er bare tull, det kan umulig stemme.» Men så er det jo ofte sånn at hvis man nekter for at man tror på noe, blir det ekstra spennende å finne ut mer om dette senere..

Jeg begynte altså å lese horoskop. Noen ganger kunne det ikke kobles opp mot noenting som skjedde i livet mitt, noen ganger var horoskopene useriøse og naive. Men ettersom jeg leste flere og flere steder, så jeg hvilke som hadde det med å stemme, gang på gang. Et av spørsmålene man kan stille seg i forhold til disse horoskopene som rådgir og forutser, er hvordan de kan stemme for en så stor og ulik gruppe mennesker. Tenk hvor mange skytter det for eksempel finnes i verden! Men alt står ikke i horoskopet, noe må også tilpasses og leses mellom linjene. For at et horoskop skal stemme, må du tilpasse innholdet til hendelser i hverdagslivet ditt. Noen ganger er det allikevel akkurat som horoskopet er skrevet for deg.

Men hvordan kan man vite hva som skal skje i morgen i dag? Og hvorfor skjer det i dag som vi forutså i går? Dette er spørsmål jeg ikke kan svare på. For uansett hvor mye kunnskap vi mennesker har tilnærmet oss, finner man alltid faktorer som ikke er til å forklare. Så, er det noen som kan forutse hva som vil skje i fremtiden? Ka du trur?

Ellisiv : )

Å ødelegge en bro man selv skal over

Disse ukene jobber vi med lyrikk på skolen. Det var derfor naturlig at neste bloggoppgave skulle dreie seg om lyrikk. Denne ukens oppgave består i å finne et dikt man selv liker, publisere dette og skrive tanker rundt det. Denne oppgaven ble til en glede å gjennomføre. Jeg har nå surfet rundt på nettet på jakt etter et dikt. Jeg hadde lyst til at diktet skulle ha en betydning og si meg noe interessant. Jeg fant en hjemmeside med mange gode dikt på. Vigdis er forfatteren av denne siden og jeg synes hun har vært flink til å velge ut dikt. Diktet jeg har valgt befant seg under linken «til ettertanke».

Sand og stein

To venner gikk gjennom ørkenen. Under vandringen begynte de å argumentere om noe, og den ene vennen slo den andre i ansiktet.

Han som ble slått ble såret over dette, men uten å si et ord skrev han i sanden: ”I dag slo min beste venn meg i ansiktet”.

De fortsatte å gå til de kom til en oase. Der bestemte de seg for å ta et bad. Han som hadde blitt slått var snart nær ved å drukne, men vennen reddet ham.

Etter at han hadde kommet seg igjen skrev han på en stein: ”I dag reddet min beste venn livet mitt”.

Vennen som hadde slått og reddet sin beste venns liv spurte: ”Etter at jeg slo deg skrev du i sand, og nå skriver du på stein. Hvorfor?”

Den andre svarte: ”Når noen sårer oss skal vi skrive det i sand hvor tilgivelsens vinder kan hviske det ut. Men når noen gjør noe godt mot oss, må vi hugge det i stein hvor ingen vind noen gang kan hviske det bort”.

Man kan jo spørre seg om dette kan kalles et dikt, men i disse ukene har vi lært at lyrikk ikke lengre har så sterke retningslinjer som før. Diktene behøver ikke inneholde alle de typiske virkemidlene for å kunne kalles et dikt.

Jeg synes dette diktet inneholdt et meget interessant tema. Det sier åpenbart noe om tilgivelse. Og jeg synes det former et godt poeng også. Nemlig det å la noen få en ny sjanse. Å tilgi. Det å tilgi er etter min mening veldig viktig. Man bør forsøke å alltid huske på at ingen er perfekte og at alle kan trå feil. Dersom alle skulle vært perfekte og aldri gjort feil, ville vi ikke gledet oss over de stundene når alt er godt og riktig. Jeg tror det å dømme noen også knytter seg sterkt opp mot tilgivelsen. Ofte hvis noen har gjort noe mot deg, er man lynrask til å trekke konklusjoner om hvorfor personen gjorde som den gjorde. Men vet vi virkelig noe om dette? Jeg kan selv være veldig rask til å trekke konklusjoner utifra andres oppførsel. Jeg har imidlertid tenkt at jeg ikke lenger må være så rask til å analysere, og heller la personen som tok et steg i gal retning få tid til å tenke og senere forklare. Ofte er grunnen til at man ikke tilgir, at man er redd for at noe skal gjenta seg. Dette er jo sant. Om du slenger ut tilgivelser i hytt og pine, vil folk tilslutt gjøre som de vil mot deg. Man kan komme til å få en holdning hvor man sier «jeg kan gjøre som jeg vil mot henne, hun tilgir meg uansett hva jeg gjør». Jeg tror derfor det viktigste å gjøre dersom noen har tråkket feil, er å snakke med dem for å få dem til å forstå hva som ble galt. Hvis man bare lukker personen ute og ikke tilgir, vil personen ha vanskelig for å forbedre seg.

På denne måten kan man bidra til at feil ikke blir totalt bortkastede, men i stedet lærerike. I tillegg bør man også ta høyde for at man selv sannsynligvis en gang vil gjøre en form for feil. Hvis man ikke da har tilgitt tidligere venner som har feilet, sitter man godt i det. Da vil nok du også bli skjøvet tilside i en fart. Som en ukjent en gang så fint satt ord på det: «Den som ikke kan tilgi andre, ødelegger den broen han selv skal over.»

Ellisiv : )

Det enkle er ofte det beste

I norsktimen denne uken var vi på kino. Vi så «Mannen som elsket Yngve», som er basert på en bok med samme tittel. Tidligere i år har vi lest et utdrag av denne boken, og svart på noen spørsmål. I disse spørsmålene var det fokus på hvordan person hovedpersonen Jarle er, og hvordan har reagerer på å bli forelsket i Yngve. Dette er interessante spørsmål jeg vil se nærmere på.

Jeg starter med å kort forklare handlingen. Filmen handler om Jarle Klepp, en tilsynelatende helt gjennomsnittlig gutt. Han spiller i band med kamerater, har en kjæreste som heter Katrine og gjør ingenting utover det som er godtatt, dersom du skal forbli populær. Som en tenåringsgutt er han både umoden og moden på en gang, livet svinger opp og ned mens han prøver å finne seg selv. Bandet han spiller i spiller rock og hardbarka musikk, ingen boyband der i gården nei. Nei, for da er du rett og slett homo. Jarle har en kjæreste som heter Katrine, og en bestevenn som heter Helge. En dag begynner det en ny gutt i klassen som heter Yngve. Man kan tidlig se at Jarle blir ekstra opptatt av Yngve. Han avtaler blant annet å være med Yngve å spille tennis. Sakte, men sikkert blir Jarle forelsket i Yngve. Han blir tilsynelatende redd for de nye følelsene, og tviholder på Katrine for å bevise for seg selv at ingenting er forandret. Etter bandet har spilt konsert en kveld, drar han på en fest hvor Yngve og de andre også er. Mot slutten av kvelden setter Yngve på en kassett Jarle har spilt inn til ham. På denne kassetten er også kjærlighetssangen, som i utgangspunktet ble laget til Katrine. Når Jarle hører at denne sangen blir spilt høyt på festen, reagerer han på en spesiell måte. Han blir kjempe sint på Yngve, dytter og kaller han homo. Flere ganger. Samtidig, visker han inn i øret til Yngve at han er forelsket i ham. Yngve sier at han også er forelsket i Jarle. Jarle forsetter å skuffe, dytte og være frekk mot Yngve.

Når jeg så filmen var scenen hvor Jarle skjeller ut Yngve, en scene som satte fart på tankene mine. Jeg liker å reflektere over hvorfor mennesker gjør som de gjør. Derfor poppet det opp flere spørsmål i hodet mitt. Men det som jeg ville finne ut av var nettopp: hva det er som gjør at Jarle reagerer på denne måten? Videre kom jeg frem til at jeg tror skyldes det enorme presset man har på seg som ungdom. Ungdommer er ofte usikre på seg selv. De har gjerne heller ikke riktig funnet ut hvem de er. Ungdommer, som voksne og barn, ønsker gjerne å være så perfekte og «normale» som mulig. Ofte hvis man finner en side ved seg selv som er «unormal» eller annerledes, ønsker man å benekte og skjule den bestemte egenskapen. På veien drar man gjerne andre med ned i sølen, så lenge man bevarer sitt eget gode skinn. Med en gang man ser en mulighet til å drite ut en annen, så du selv ikke sitter igjen med oppmerksomheten, tar man denne sjansen med glede. På samme måte vil man kanskje, hvis man selv har funnet ut at man er homo, forsøke å dekke over dette ved å kalle andre homo. Skjelle vedkommende ut slik at fokuset fra for eksempel en ballade, som for øvrig skulle ha vært en rockesang om satan eller jenter, forsvinner. Jeg tror Jarle ikke ønsket å være annerledes. Han synes også det var vanskelig å være annerledes. Heldigvis fant han tilslutt ut at det kanskje var lettere likevel, dersom han var seg selv. Så da kommer det tilbake igjen, uttrykket som så ofte stemmer: «det enkle er ofte det beste..»

Under er traileren til filmen




Ellisiv : )

Støle smil og spreke nerver

I denne ukens bloggoppgave har det vært mange oppgaver å velge mellom. Jeg valgte oppgave 4 side 235 i norskboken Panorama. Oppgaven lyder som følgende: "Reportasjeøvelse: Skriv noen linjer der du forsøker å fange stemningen på et sted og i en situasjon." Så nå skal jeg altså prøve meg som reporter for første gang..

Jeg befinner meg i et lite rom med sprakende oransje vegger og vinrødt petroleums gulv. Rommet virker blidere enn solen, men det er fylt til randen med spente og nervøse mennesker. Smilene er på plass, men bare som en tynn maske over personenes virkelige følelser. Alle disse menneskene skal etterhvert inn den slitte døren foran meg, den lengst til høyre med en mikrofon som dørhåndtak. Innenfor denne døren sitter det tre dommere. Klare til starte eller avslutte menneskenes karrière med et par setninger.

Menneskene i rommet skal forsøke å komme inn på et høyst krevende universitet for sangere, musikere og dansere. Enkelte kommer i følge med foreldre. Den rødhårete jenta med antydning til overbitt ovenfor meg, for eksempel. Moren hennes ser ut som en kopi av jenta, bare med betydelig slappere hud. Hun minner meg faktisk aldri så lite om en sviske. Den rødhårete jenta har tilsynelatende glemt å ta på seg smilet sitt, men det har så visst ikke moren. Smilet til moren dekker ansiktet fra øret til øre, og man kan se tannkjøttet hennes. Jeg begynner å lure på hvem av disse to som virkelig vil være her. Den rødhårete jenta ser skrekkslagen ut, mens moren dytter smilet sitt opp i ansiktet hennes og sier: «Dette blir gøy Angelika! Dette blir rasende morsomt! Men du er nødt til å komme inn selvfølgelig, jeg har ikke betalt 2000 kroner for ingenting». Moren ler, som om hun synes dette var av det morsomste som kunne bli sagt. Angelika stirrer ned på et ark og leppene hennes mimer arkets innhold. Flere ganger. Selve Angelika ser ut til å være et helt annet sted.

Det lukter en slags søtlig lukt her inne. Det kan nesten lukte som noen har bakt en kake. På toppen av denne tiltrekkende lukten, kommer en sur lukt av gammel og innelukket svette. Stemningen i rommet er anspent og nervøs. Jeg kjenner at jeg selv strammer omtrent alle musklene i kroppen. Rett ved siden av meg sitter en gutt kledd i helsort. Han har brune krøller som ser ut som de har fått elektrosjokk. Fra hele ham oser det energi. Han selv, virker oppriktig glad. I stedet for å la den gå til spille, bruker gutten all sin bekymring på personen ovenfor seg.

Denne karen stirrer ned i gulvet, som han så noe iøynefallende pent på den flisete, røde parketten. Han har bitt neglene sine helt ned mot huden på fingeren, men dette ser ikke ut til å stoppe vedkommende. Han fortsetter å bite seg hardt i fingeren. Den skifter til en gul-hvit farge, som raskt forandrer seg til blussende rødt.

Den slitte døren smeller plutselig i veggen med en slik fart at jeg er redd hele døren skal forsette inn i veggen bak. Jeg kvepper tilbake til virkeligheten. «Yes! Jeg gled rett inn!» utbryter jenta i døren. Jeg teller altså et ekte smil hittil. Jeg hører ikke én gratulasjon. I stedet forandrer stemningen i rommet seg til sjalusi. Smilene derimot, sitter der fortsatt stive og støle. Disse menneskene vil virkelig inn på dette studiet, enten om det er mor eller elev. Et nytt nervevrak retter på brillene og skrider innenfor døren.

Ellisiv : )

Millennier med klørne parat

Uken før vinterferien presenterte norsklæreren vår en artikkel om dagens ungdom for klassen. De fremste amerikanske ekspertene på arbeidsliv, trender og ulike generasjoner har satt et navn på ungdom født i mellom 1980 og 1995. Navnet er millennier. Generasjoner før oss har også fått slike navn. Med navnet følger en beskrivelse av hvordan gjennomsnittet av menneskene som er født i denne generasjonen, oppfører seg. Det er flere av påstandene i artikkelen som jeg kjenner meg igjen i. Selvom artikkelen i det store og hele omtrent ikke har et eneste godt ord å komme med om oss millennier, vil jeg velge å lese artikkelen uten å sitte igjen i vrede. Jeg synes derimot det kan være veldig fint å få kritikk i blant. Artikkelen er lang, jeg skal først og fremst ta utgangspunkt i dette utsagnet:

«Marian Salzman mener at dagens sjefer er nødt til å være både psykologer og diplomater for å kunne hanskes med den nye arbeidsstyrken.
- Du kan ikke være streng når du snakker med dem. Du må ikke gi uttrykk for at du er skuffet over dem, og iallfall ikke be dem om å leve og ånde for selskapet de er ansatt i. Fordi de lever og ånder for seg selv, og det opptar mye av tiden deres, sier Salzman.»

Noe her finner jeg svært interessant. Nettopp det at man må være så forsiktig med hva man sier, slik at man ikke trår feil. Dette tror jeg i stor grad er tilfelle. Ingen skal lenger fornærmes eller kritiseres. Alt skal sies så forsiktig som mulig, slik at ingen blir «lei seg». Spørsmålet er om ikke det er nødvendig å si skikkelig kraftig i fra en gang i blant, om budskapet skal nå frem? Det kan oppstå usikkerhet rundt hva som egentlig menes, hvis man ikke sier ifra tydelig. Jeg opplever ofte selv at jeg ønsker en klarere beskjed. Samtidig tror jeg svært mange tar seg fort nær av tilsnakk nå for tiden. Som en krabbe trekker de klørne klare til angrep så fort de merker et snev av kritikk. Dette er svært synd synes jeg. Hvis dette fortsetter, vil det være vanskelig å innrømme egne feil, for senere å gjøre noe med feilene. Med denne utviklingen vil det være vanskelig å forandre på de forferdelige kjennetegnene vi har fått som mllennier.

På samme måte tror jeg mange vil lese denne artikkelen uten å sitte igjen med annet enn negativt ladede ord, og klare til angrep mot journalister og amerikanske eksperter. Men dersom man ønsker å gjøre noe med disse til dels frastøtende kjennetegnene, er det viktig å innrømme at det ligger noe sant i artikkelen, fremfor å bortforklare enhver anklage. Man kan selvfølgelig argumentere med at en ikke skal skjære alle under en kam. Samtidig er jeg ganske sikker på at de aller færreste mener at alle mennesker i hele verden, som nå er mellom 15 og 29, har identiske egenskaper. Kanskje hvis alle hadde tatt til seg noe av kritikken, i stedet for å beskytte seg mot den, at vi kunne forandret oss til det bedre? Jeg trekker i hvert fall klørne til meg og leser artikkelen igjen..

Ellisiv : )

Jøye meg, et flunkende nytt, samt ytterst fortreffelig blogginnlegg

Og hva skulle så den tittelen bety? Spør du deg kanskje i dette øyeblikk. Jo, det har seg nemlig slik at jeg har en forkjærlighet for utrydningstruede ord og uttrykk, som det så pent er kalt i vg. Vg har som du kan se gjennom linken, laget en liste over ord og uttrykk som holder på å dø ut. Plutselig en dag da jeg leste nettavisen kom jeg altså over denne lange listen, og du kan tro; jeg var nesten ved å miste befippelsen! Dette er jo akkurat slike ord og uttrykk jeg har sansen for. Litt senere kom jeg til og med over en omtrent identisk artikkel i aftenposten ved det fiffige navnet brillefine ord i fleng. På disse sidene kunne jeg altså meske meg i utrydningstruede, men ikke minst brillefine ord og uttrykk, og jeg forsikrer deg; her fins intet ruskomsnusk. Det ville for meg blitt stor ståhei om disse snedige ordene skulle forsvinne rett for nesen på oss alle! La deg derfor ikke pille på nesen, ta sporenstreks en titt innom sidene og les igjennom ordene og uttrykkene. På denne måten vil vi ikke miste disse lekkerbiskenene av noen ord! Du har ikke tid sier du? Vrøvl og vås, så vel som pølsevev og tulleball, her kan du få deg en real omgang latter!

Ellisiv : )

Analyse av tre forskjellige blogger

Denne uken fikk vi i oppgave å sammenligne tre blogger. Vi fikk noen alternativer, men jeg valgte bare to av disse. Jeg skal sammenligne bloggen om gatemote i Oslo, Oslostil, og en blogg om gatemote i Sverige, feber. Disse to bloggene ligner i innhold, men er på andre områder nok så ulike. Den siste bloggen som får være med i sammenligningen, er Ja vi elsker.. .

Bloggen Oslostil handler om gatemote i Oslo. Teamet bak bloggen tar bilder et par ganger i uken, noen ganger flere, av tilfeldige mennesker på gaten i Oslo. Det er mulighet for å kommentere bildene, hvis man selv har en blogg. Feber ligner på en måte Oslostil, bare at denne bloggen har et videre spekter. Bloggen omhandler blant annet gatemote i store byer i Sverige. Også i denne bloggen er det bilder det er mulig å kommentere på. Det er også et lite intervju med personen på bilde, rett under bilde. Her står det hvor klærne er kjøpt, hvor vedkommende liker å handle og så videre. Bloggen har også sider om interiør, skjønnhet, biler med mer, deler som jeg har valgt ikke å konsentrere meg om. Ja vi elsker.. handler om det å være svensk i Norge. En svenske som har bodd i Norge en stund og ønsker å skrive om ting nordmenn kan bli bedre på.

Alle de tre bloggene er ikke-kommersielle eller delvis kommersielle blogger. Vi kan kalle bloggene ikke-kommersielle fordi formålet med bloggen ikke er å markedsføre et produkt som kunden betaler for. Det er imidlertid reklame på en av bloggene, nemlig feber. Derfor kalles denne en delvis kommersiell blogg.

Hvem som produserer innholdet i de forskjellige bloggene er forskjellig. Produsentene av Oslostil, kaller seg et team. Teamet består av fotografer, administrativ sjef, grunnlegger og web-utvikler. I bloggen feber er produsentene noe av det samme som på Oslostil, men her er redaksjonen mye større. På Ja vi elsker.. , derimot er det bare en person som er produsent. Han heter Niklas Claesson og er fra Sverige. Han skriver alle innlegg og tar/finner eventuelle bilder til bloggen selv.

Målgruppen for bloggene er både veldig ulik og samtidig lik. Målgruppen i bloggen Oslostil, kommer tydelig frem. Her målgruppen mennesker som er opptatt av mote og inspirasjon fra andre menneskers klesstil. Bloggen sikter kanskje til mennesker som er rundt 16 og opp til 40 år, fordi det er flest bilder av mennesker i denne aldersgruppen. Dette er også målgruppen i den delen av feber jeg har valgt å konsentrere meg om. I Ja vi elsker.. er målgruppen mennesker i alle aldre, som interesserer seg for en svenskes syn på ulike sider av Norge og det å være norsk.

Jeg liker svært godt utformingen i Oslostil og feber. For meg fungerer det veldig bra med mange bilder og lite tekst på et nettsted som er til for underholdning. Bloggene er oversiktlige. Oslostil mest fordi den ikke er særlig omfattende. Feber fordi den har linker med titler som guider deg direkte til temaet du vil frem til. Ja vi elsker.. har også en meget god utforming, etter min mening. Her kan du simpelthen ikke «gå deg vill». Alle linkene befinner seg på samme sted og har oversiktlige, ikke villedende titler som gjør det lett å finne frem. Funksjonen i alle tre bloggene består vel først og fremst av underholdning. Utformingene er tilpasset funksjonen. Min favoritt er likevel feber, men grunnen til det ligger mest i innholdet..

Kanskje skal jeg etterhvert ta i bruk noen av disse utformingene som jeg så pent skriver om.

Ellisiv : )

Tanker rundt novellen "Eg står her og skal slå opp med ei jente"

I vår neste norsk oppgave kan vi velge mellom to alternativer. Enten kan vi skrive om hvordan vi selv kan bli bedre i nynorsk, eller vi kan skrive litt om en av novellene vi har lest i vår norsk bok Panorama. Den siste oppgaven er den som opptar meg mest. Derfor skal jeg fortelle om noen tanker jeg gjorde meg da jeg leste novellen Eg står her og skal slå opp med ei jente.

Denne novellen handler, ikke veldig overraskende, om en gutt som skal slå opp med jenten sin. Det som derimot overrasket meg når jeg leste novellen, var tankene som poppet opp i guttens hode idet kjæresten kommer mot han. Han føler ikke et snev av anger for det han skal til å gjøre. I stedet beskriver han for leseren hvor lei han er av jenten som kommer mot han. Han forteller om hvordan han blir kvalm av «de klumsete stegene på de nålspisse stilettskoene». Han ser på henne som avslørt og oppbrukt.

Dette vekker noen nye tanker i meg. Det får meg rett og slett til å tenke, nettopp på det og tenke. Hvor skremmende det kan være at ingen kan se eller kontrollere tankene våre. Det er godt mulig at det hadde blitt hundre ganger verre om noen kunne styre tankene våre, men jeg vil allikevel forsøke å trekke poenger opp mot det motsatte. Jeg synes det er ekkelt å tenke på alt vi mennesker kan skjule av meninger og følelser. Det får meg til å føle det som om hele verden er et eneste stort skuespill, fylt med falske skuespillere.

Hvordan kan en kjeltring overbevise seg selv om å begå alvorlige ran eller overgrep? I alle fall ikke ved å diskutere emnet med en prest. Nei, et menneske som begår forferdelige handlinger har nok bygd opp overbevisende tanker i sitt eget hode gjennom hele livet. Hadde noen sett disse forferdelige tankene, kunne kanskje handlingene unngåes? Tenk deg også inn i en situasjon hvor du går mot kjæresten din. Du kommer nærmere og nærmere, og tenker for eksempel på hvor utrolig snill eller kjekk han er. Det du ikke vet er at han tenker de mest avskyelige tanker om deg. Mens du tror alt er i den skjønneste orden, har han tenkt til å slå opp med deg.

På en annen side ville alle disse vonde tankene og følelsene noen har for deg, også være svært vonde å høre om. Kanskje er det da til syvende og sist best at vår tanke er fri. Bare noen tanker fra mitt hode altså.

Ellisiv : )

I dag hadde vi en nynorsk prøve i norsken. Denne hadde jeg nok dessverre ikke øvd til, men så fikk vi heldigvis bruke hjelpemidler på del nr to ! Da gikk det vel ikke så dårlig likevel.. Senere på dagen skulle vi sette i gang med å blogge. Dette er noe jeg aldri har gjort før, så det blir spennende. Oppgaven går ut på å skrive et innlegg i uken omtrent. Jeg synes at bloggsider ofte kan virke litt søkt, siden det er jo ikke helt godt å vite hva man skal skrive om! Men jeg skal allikevel prøve meg, så dere hører fra meg hver uke :)

I dag fikk vi i oppgave å lage en blogg. En litt annerledes skoleoppgave. Kanskje er det bra med noe nytt? I hvert fall var det første jeg gjorde når jeg kom hjem fra skolen, for første gang i mitt seksten år lange liv(tror jeg), nettopp å sette meg ned for og jobbe med denne oppgaven. Dette var gøy.